Oslo III – Klassisk møter tango

Oslo III presenterer et helstøpt program med kjente klassikere fra romantikken til Piazzollas store tango-hit, Las 4 estaciones portenas (Årstidene). Oslo III består av Emil Huckle-Kleve på fiolin, Bendik Finnerud på klaver og Cathy Donnelly på cello.

Om Oslo III:
Oslo III har hatt en rekke suksessfulle turnéer i Norge de siste årene, i tillegg til opptredener ved kjente festivaler som Oslo Kammermusikkfestival og Belfast International Arts Festival (UK).
Trioen har fokus på klassisk musikk i perioden 1840 -1940, særlig romantisk, impresjonistisk og ekspresjonistisk musikk.

Kveldens program:
Astor Piazzolla skrev opprinnelig verket Las 4 estaciones portenas (Årstidene) som enkeltsatser. Han fullførte Sommer først, og hadde egentlig ikke tenkt å skrive flere satser. Fire år senere skrev han Vinter, før han påfølgende år skrev Vår og Høst.
Når Piazzolla selv fremførte verket, spilte han som regel satsene i følgende rekkefølge: Vinter, Sommer, Høst og Vår. Oslo III gjenopptar komponistens tradisjon med fremførelse i samme rekkefølge.
Piazzolla har selv uttalt at han aldri spilte Årstidene likt ved konserter, improvisasjon var viktig! Dette er noe Oslo III har tatt med seg inn i deres tolkning av dette ikoniske verket.

Dmitri Shostakovich skrev sin første pianotrio allerede som student. Verket er én-satsig og speiler komponistens tidlige sans for romantisk musikk, en sans han senere skulle forkaste! Verket viser komponistens kjærlighet for skarpe og djevelske klanger. En skjønn foreningen mellom den vakre og melankolske verden, og kaos satt i system.

Franz Schuberts pianotrio nr.2 er blant de siste verkene han skrev før sin død. En trio som på mange måter oppsummerer alle hans lunefulle sider som komponist, fra det lekene til det uendelig melankolske. Sats nr. 2 har i moderne tid blitt en publikumsyndling, og det ikke uten grunn.
Om du lytter ekstra godt etter, vil du kanskje høre at Oslo III har gjort små endringer i verket…

Edvard Grieg begynte å skrive på en pianotrio i 1878, men fullførte den aldri, det ble med én sats. Partituret ble liggende gjemt og glemt inntil Julius Röntgen, en kollega av Grieg fant notene etter hans død. Röntgen skrev følgende i et brev til Griegs enke:
«Det er et vakkert og komplett stykke, hvilken høytidelighet det formidler! Grieg kan aldri få nok av hovedtemaet, som selv i dur- tonaliteten beholder dens sørgmodige karakter, og siden bretter seg ut i sin fulle kraft. Satsen står seg godt alene og gir ikke inntrykk av å være et fragment av et større verk.»