Min lille by – en hyllest

HELGEPULS/KOMMENTAR

Jeg har alltid heiet på underdogs. Det er fordi jeg er et produkt av stedet jeg kommer fra – Jessheim. Dette er en uforbeholden hyllest til et trassig sted.

Det smaker litt bittersøtt av seier når jeg rusler gjennom Storgata i byen og ser på alt som har skjedd – og er i ferd med å skje. Jeg går til fots i en gullgraverby. Min by.

I dag – lørdag 11. juni 2022 – er det yrende liv i sentrum. Det er sånn vi liker det, og vi liker det enda bedre fordi vi feirer stedet der vi bor.

En gang kjørte folk forbi. De var på vei til et annet sted, for fra Jessheim var det ingenting å skrive hjem om. I dag søker “alle” seg til Jessheim for å bygge, bo eller gjøre sine hoser grønne.

Lo litt

I mange år holdt vi stort sett på med vårt her oppe på den lille flekken på veikartet, og folk vi snakket med lo kanskje litt av oss da vi sa hvor vi var fra.

De hadde sikkert hørt om de fordommene som en gang hang ved stedet vårt, og de hadde kanskje hørt beskrivelser fra dem som gikk på rekruttskolen og som trippet rundt sentrum i permuniform to eller tre lørdager før de ble sendt videre til en eller annen militærleir i Nord-Norge.

“Ja, sånn er det hos oss”, sa vi og fortsatte med det vi holdt på med.

Annen virkelighet

Vi har alltid visst at virkeligheten her oppe er annerledes enn de fleste trodde den var. Og vi jobbet ufortrødent videre med å få til noe på vår lille plass her nord på prærien.

Det jobber vi fortsatt med. For virkeligheten vår er fortsatt annerledes enn mange der ute tror.

Jessheim har – med hånden på hjertet – vært en perle av et sted å vokse opp. Her fikk vi prøve og feile – og prøve og feile igjen – på vår ferd inn i ungdoms- og voksenlivet.

Det var her kjente vi på den opprørske trangen til å komme oss bort og vekk, og det var mens vi var ute og testet egne vinger at stoltheten av å være fra et lite og trassig sted vokste seg stadig sterkere.

Underdogs

Her på Jessheim er vi fortsatt underdogs. Forskjellen er at nå stopper frierne her. Og de tilbyr oss varer i form av prosjekter som – ofte – har vist seg å være sminket i tyngste laget når det kommer til stykket.

Kanskje de tror at vi er enfoldige her oppe, men vi er blitt vant til fagre ord, lovnader og presentasjoner som formelig glitrer og skinner som en julegran sent i desember. Kanskje vi er lettlurte?

“Oj, se på det prosjektet der du.” sier vi kanskje.

“Det er fordi vi bryr oss om dere som bor her.” sier frierne.

“Veldig stor terrasse, da?”

“Der kan du leve det gode liv.”

“Men vi har et godt liv nå.”

Folk møter folk

“Det kan bli en møteplass.”

“Vi møter folk borte på Kulturbanken. Du skjønner, vi har alltid fikset det meste her oppe på egen hånd vi.”

“En god investering. Det er ditt beste vi tenker på.”

“Å ja, det er sånn ja…”

Kramkarer, handelsreisende og konfetti kommer i alle fasonger. Det har de gjort til alle tider. Der det tidligere skramlet i kjeler og kokekar, så viftes det i dag med plansjer, presentasjoner og fagre ord.

Om vi biter på?

Det hender seg nok at så skjer. Noen prosjekter er vel ikke blitt helt som forespeilet, være seg byggeprosjekter eller innsalg av engasjement og tilhørighet.

Det er det som er den bittersøte smaken av seier der jeg står i Storgata og tygger i meg en siste lille flik av sensommersola i slutten av september.

Vi får det til

Men vi skal nok klare dette også.

Vi får til ting i Jessheim by.

En gang var vi få mennesker i denne byen.

Men vi så aldri det som en hindring eller noe som sperret veien for oss.

Vi løftet bare i flokk, selv om noen helt sikkert gikk foran og tok tyngre løft enn andre.

bidra

For det er noe med at der noen gjør noe riktig, så kommer andre etter for å bidra.

En gang ble Jessheim oversett.

Nå strømmer de til byen.

Jeg elsker underdogs.

Jeg elsker min lille by.

Jessheim.

God helg.