Råd fra en erfaren sjøulk

HELGEPULS/KOMMENTAR

Denne uka ble krigsseilerne hedret av konge og regjering. Jeg tenker alltid på min gamle venn Henri når sjøfolk omtales.

Det er fire år siden Henri kastet loss og satte kursen over til den andre siden, og jeg er temmelig sikker på at han hadde sagt akkurat det samme som eventyrer og vår samtids mest kjente sjømann og rabulist, Jarle Andhøy i VG denne uka.

“En verdig markering, riktignok er det langt på overtid. Det er mange krigsveteraner som i dag er borte, men det er flott at det nå skjer med hele det offisielle Norge som øyenvitne, sier Jarle Andhøy, sjømannen og eventyreren som har gjort det til en livsoppgave å kjempe krigsseilernes sak.”

En feit rullings

Henri var en hardbarket og rappkjeftet rakker som stakk til sjøs da han var 15. Han hadde en god del livsvisdom å øse av de gangene han valgte å prate om livet til sjøs. Det var ikke så veldig ofte han gjorde det; livet til sjøs var en tøff skole å gå. Såpass har jeg forstått.

Var du dårlig, så fikk du en globoid og ble sendt til sengs. Var du skikkelig dårlig, så fikk du to globoid.

Men du måtte møte opp neste morgen, enten for å bli sendt tilbake til lugaren eller for å ta skiftet han var satt opp på.

Jeg tror han hadde ristet litt på hodet, fyrt opp en rullings på størrelse med en velfødd laks, skjenket en kopp svart kaffe og sett på oss med et skeivt flir hvis han hadde ruslet blant oss i dag.

Han hadde også ristet på hodet over støyen, krenkehysteriet og selvopptattheten som omgir oss. Så hadde han satt satt på ei skive med Hank Williams eller Willie Nelson og latt oss seile vår egen sjø. Stormkastene på Facebook var ikke hans kopp med te. Det ga han ettertrykkelig uttrykk for.

Hygiene og hode

Hva var viktigst til sjøs, spurte jeg Henri en gang vi kjørte bil ned til Østfold for å spille inn sanger på ei hytte.

Svaret kom uten å nøle: personlig hygiene og et klart hode. I tillegg må du ikke ødelegge ryktet ditt. Det handler om rettskaffenhet og om å ta din del av jobben som må til for at skuta skal gå, la han til.

Noe av det første den unge gutten på 15 år fikk beskjed om av de gamle uteseilerne – altså de sjøfolkene som var til sjøs i årevis uten å svinge innom fedrelandet – var personlig hygiene: vaske seg på hendene og holde seg tørr på beina når det var mulig.

Sigaretter

I tillegg til at han aldri måtte gå tom for sigaretter. Det siste er jeg sikker på at den menneskelige skorsteinen overholdt…

“En uteseiler var en sjømann som av forskjellige grunner sjelden eller aldri vendte tilbake til sitt opprinnelige hjemland, og som vanligvis brukte svært kort tid på å bytte fra et hyreforhold til et nytt når muligheten for avmønstring var der. I bøker og diktning skildres han dels som en romantisk figur «med saltvann i blodet» og kurs for fjerne himmelstrøk – og dels som en tragisk person med problemer med å knytte seg inn i noen annen sosial sammenheng enn det litt løse fellesskapet som sjøen kunne by på, med ofte sterk festing under land (wikipedia).”

Uteseiler

Henri var en uteseiler, og han kunne alle triksene som måtte til for å holde seg frisk ombord på ei skute.

For der var det – som sagt – en globoid og til sengs som gjaldt hvis du blei febersjuk, og diare og den type styggedom måtte bare ikke forekomme.

Håndvask samt sørge for at du ikke blei smittet hvis det var noe som gikk. Og – som ordtaket lød blant de erfarne til sjøs – du dropper landlov i visse havner, spesielt i Østen, som han sa. De havnene garanterte kun løs mave og trøbbel et mannskap ikke ville dra på seg.

En og annen blåveis eller knivrisp var innafor, men å være opphavet til diare om bord var bare ikke aktuelt. Litt som vi har vært nødt til å bruke huet under koronatiden.

Hippiebukser

Gamle Henri var ganske omtrentlig og ikke så opptatt av tradisjoner og de rutinene vi skårungene på land bryr oss om.

Han spiste for eksempel ikke ribbe til jul. Jeg tror det har å gjøre med at det aldri ble servert god ribbe til sjøs. Og han hørte ikke på The Beatles; den gjengen var for soft og dandy for en mann som sverget til svarte jeans, Willie Nelson, Hank Williams og de andre countryartistene i kategorien “outlaw”.

Og han kalte blå jeans for hippiebukser.

Henri kunne med andre ord ganske så kategorisk i sin være- og levemåte. Som vi kanskje alle er på hvert vårt vis.

Måtehold

Dessuten kjøpte Henri aldri mer enn han trengte på kort sikt, for det var ikke plass til så veldig mye i lugaren.

Stort sett kjøpte han tobakk og kaffe, for det gikk stort sett i det. I tillegg til sterke verb fra skuffen utskjelling når vi jyplingene forsøkte å bruse med fjærene.

Hva skulle til for å overleve til sjøs i mange år?

Renslighet, solidaritet og en lang rekke sterke gloser.

Eller som han uttrykte det: det er lov å drite seg ut, Larsen. Så lenge du vasker hendene dine etterpå!

Så da fortsetter vi med det – å vaske hendene etterpå.

God helg