Jakten på idealtiden

HELGEPULS

I takt med år som går, så dukker det opp en form for innsikt at idealtid ikke er så verst likevel. Det er en grei påminnelse i innspurten mot jul.

Heseblesende tempo, effektivitet, optimalisering og lignende ord – ord som løfter fram full fart på hamsterhjulet vi lever i – er synonymt med suksess og vellykkethet i vår tid. Det er så man blir litt sliten av det hele,

Futt og fart

En liten tur innom et TV-konsept – amerikansk – der man skulle renovere et hus på svært kort tid (husker ikke hvor mange timer det var snakk om, men det var ikke veldig mange), var en temmelig surrealistisk affære å overvære.

Folk, altså håndverkere, løp rundt hverandre og skrek ut kommandorop, og kaoset var nærmest komplett etter hvert som renoveringen skred fram.

Ekspressfart

Etter at vedtaket om at Gardermoen skulle bli hovedflyplass, så eksploderte det i Ullensaker. Boligprosjekter skjøt i været som paddehatter, og lokalavisene hadde sin fulle hyre med å skrive om prosjekter som ikke holdt god nok standard.

Boligkjøpere fortvilte, ansvarsfraskrivelsen fra håndverkerbransjen var påtagende og avisoppslagene besto av titler som “Cowboytilstander og konkursrytteri” og så videre.

Høyt tempo gjorde nok sitt til at kvaliteten ble passe bra i flere byggeprosjekter – er det grunn til å tro.

Rask sukssess

I idretten ser vi flere eksempler på at penger kan kjøpe kortvarig suksess, men over tid er det jevn fart og bygging av kultur og et godt fundament som gir resultater til slutt. Alpinlandslagets kultur er et eksempel på suksess over tid. Hardt arbeid betaler seg forhåpentlig til slutt.

I unge år var det bånn gass og høyt tempo fra morgen til kveld. For aldrende folk er det idealtid og jevn marsjfart som gjelder i flere av livets fasetter.

Tankene går til det lille toalettet i barndomshjemmet. Der han en påminnelse vi aldri forholdt oss til den gangen. Men vi glemmer dem aldri.

Stillfarne linjer

Stillfarne linjer fordelt på fire små vers fanger oss hver gang vi leser dem.

Jan Magnus Bruheim har skrevet diktet «Den annsame» og vi kjenner oss igjen, selv om vi ikke vil. Men vi er blitt flinkere til å være bevisste på grunn av disse fire
versene. Kjenner du deg igjen?

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.

Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?

Mangt har han rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Slik jaget han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på veien
men nådde han aldri att.

Pust med maven.

God lørdag.