Kontakt oss

Anmeldelse

Til å få skikkelig fot av

Publisert

ANMELDELSE

Ullensaker Teater sin versjon av Footloose overrasker på flere plan. Ikke minst det menneskelige.

Opptakten til fredagens premiere har vært preget av alt annet enn fred og ro. Den mannlige hovedrolleinnehaveren Eirik Jahren Røine fikk tirsdag legeforbud mot å opptre etter å ha skadet foten under prøvene, og i tolvte time takket Thomas Stokke ja til å fylle rollen som Ren McCormack, villstyringen som bærer mye av forestillingen.

Var Stokke vågal eller bare gal? Det spiller ingen rolle, for jeg tror alle skal prise seg lykkelige over at han takket ja.

Vi merker nesten ikke at han kun har hatt 48 timer på seg til å lære replikker samt jobbe inn koreografi.

Selvsagt måtte det bli forenklet koreografi for Stokke, som er troverdig så det holder som bygutten som havner i den lille byen på landet. Og det merker vi også litt underveis.

Men ikke så mye som vi trodde på forhånd.

Troverdig Stokke

Jahren Røine har tross alt terpet på sin rolle siden august 2019 , og vi bærer selvsagt over med at noen av scenene framstår som noe statisk på grunn av det inntrufne. Det skulle nesten bare mangle.

Ullensaker Teater sin versjon av klassikeren Footloose overrasker som nevnt innledningsvis på flere plan. Vi lar oss begeistre av ekstremt gode sangprestasjoner over hele linja, og vi lar oss imponere av den gufne følelsen – vi tenker på både Øst-Berlin og Kafkas «Prosessen» underveis – som lyder, lys og rekvisitter makter å skape: kaldt lys, lyden av tog, regn og en følelse av at noen følger med på oss der vi sitter i salen.

Øst-Berlin og Kafka

Så er det da også dette som er virkeligheten i den fiktive amerikanske byen Bomont, stedet der dans og moro er forbudt på grunn av en bilulykke for fem år siden.

Vi kjenner på de unges frustrasjon, og vi merker at vi blir smått forbanna over de konservative voksne som lyder den strenge pastorens ordre (Per Ivar Bredesen er god i den rollen) om å holde seg i skinnet. Og det er nettopp bruken av kontraster som gir forestillingen dynamikk og som bidrar til at det menneskelige aspektet kommer mye tydelige fram enn vi husker det fra kinofilmen vi så midt på 80-tallet.

Kontrastene fungerer

Vi eksponeres for de unges rastløshet, og de voksnes stivhet, tvil og ønske om å la de unge slippe seg løs formidles med en øm sårhet av pastorfruen, spilt av Ida Christine Roos. Var det en tåre vi kjente i øyekroken under hennes såre sangprestasjon? Det må ha vært pollen…

Sterke sangprestasjoner

Sangprestasjonene er storveis, altså. Det er en timing og innlevelse og presisjon jevnt over som er intet mindre enn imponerende. Og – mens vi roter i verktøykassa med superlativer – så må vi løfte fram kollektivet som et hele – fra støtteroller, et drivende godt band, dem som har laget rekvisitter, lyseffekter og alt det vi helt sikkert glemmer i begeistring – for den nye hovedrolleinnehaveren hadde vært på tynnere is hvis han ikke hadde blitt hjulpet fram av alle de andre.

Kollektivet bærer forestillingen

Den kollektive innsatsen er på mange måter kveldens største prestasjon.

Det er nok mye takket være resten av truppen at vi ikke henger oss mer opp i det som blir en smule statisk i visse scener. Helhetsinntrykket demmer opp for forenklet koreografi hos den ene bærende hovedrollen – altså Stokke.

Grunn til begeistring

Vi tar – selvsagt – høyde for at vi var på generalprøven. Den ble spilt for så å si tom sal, så det var lite energi å hente fra salen for dem som sto på scenen. De trengte det da heller ikke.

Dere som har billett til premieren kan glede dere voldsomt. Og Footloose på Jessheim fortjener seks fulle hus, altså. Det er lov å la seg begeistre. En billett til Footloose enkleste veien til begeistring denne helgen og neste helg.

Gratulerer med vel blåst. Og sterk femmer fra Jessheimpuls sin utsendte.

Øyvind Mo Larsen

Copyright © 2021 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.